Du er her:
I vår bransje hender det svært ofte at vi kommer borti kontrakter som ikke har spesielle bestemmelser om oppsigelsesfrister. Spørsmålet om med hvilken frist en av partene må si opp avtalen med har derfor flere ganger utløst tvister.
Høyesterett hadde en slik sak til behandling i år, og fra førstvoterendes votum vedrørende oppsigelsesadgangen hitsettes;
”Overvåkningsavtalen inneholder – i motsetning til de fleste nyere kontrakter av denne type – ikke noen bestemmelse om adgangen til å bringe avtaleforholdet til opphør. Det er ikke bestridt at banken sto helt fritt til å slutte å tilføre Case nye saker i henhold til overvåkningsavtalen, slik den gjorde fra 1.januar 1997. Jeg finner det imidlertid også klart at overvåkningsavtalen måtte kunne bringes til opphør for de fordringer som var overført til overvåkning. Det følger etter mitt syn av generelle kontraktsrettslige prinsipper at langvarige oppdragsavtaler av denne karakter kan bringes til opphør for pågående oppdrag. (Min uthevning). Dette er også entydig lagt til grunn i kontraktspraksis. Jeg mener at oppdragsgiveren i et tilfelle som det foreliggende må ha en generell adgang til å bringe avtaleforholdet til opphør, og at det må kreves en særskilt begrunnelse for at en slik adgang ikke foreligger.”
I vår bransje ser vi ofte at avtaler om lagring, 3.parts logistikk med mer hvor vi har investert store beløp, ikke inneholder frister for oppsigelse. Det er viktig å ha slike frister i avtalen da man i henhold til denne dom ellers kan terminere avtalen umiddelbart. Det er også viktig å tenke på en kompensasjon i tillegg til oppsigelsesfristen.
Camilla Raastad